Vanskelig å sette ord på

Søndag kveld. Ny venninne. Ny kirke.

Den ser ut som en lagerbygning med hundrevis av plaststoler i og en scene i enden. Langs veggene henger flagg fra hele verden. Hver onsdag ber de for hvert enkelt land, forklarer presten. Og for misjonærene de har sendt dit. Omvendt for meg. Misjonsmarka sender selv misjonærer. Ikke alle landene representerer misjonsland. Noen henger der bare fordi noen som en gang besøkte kirken ville at deres land skulle bli bedt for. Norges flagg kan henge der hvis vi vil. Vi vil.

Prestefrua spaserer til kirka hver søndag. Denne søndagen har hun stoppet ved bussterminalen på veien og invitert med seg en liten familie som bor under taket på plattformen. En mamma, en pappa og ei lita jente på kanskje halvannet år. De er skitne. Fillete. De lukter så vondt at jeg må snu meg bort når de setter seg foran meg. Den lille jenta holder en nydelig oransj blomst i hånda. Lukta er intens. Ny for meg.

Prestefrua tar med seg jenta ut en tur. Vasker ansiktet hennes. Gir henne kjeks.

Jeg har lyst til å gi hele familien en varm dusj og en stort måltid. Det føler meg hjelpesløs i det jeg innser at begge deler hjelper like lite. De bor utenfor bussterminalen. Jeg ber en liten bønn om at Gud må hjelpe de. Tenker ikke på å stille meg til disposisjon for eventuell hjelp Han vil gi.

På scenen deler de ut Bibler til førstegangsbesøkende. Prestefrua tar med seg den unge pappaen opp. Så sitter han der da. Skitten, med en splitter ny Bibel i hendene. Han ser litt forvirret ut. Nøler litt når de på scenen oppfordrer til å slå opp et Bibelvers. Fomler.

HJELP HAM DA! Det slår meg - han trenger hjelp til noe jeg kan hjelpe med. Jeg spør om å få låne den nye Bibelen hans. Slår opp i min norske - finner det i hans - streker under og bretter eselører. Alle fine ting jeg finner. Alt om trygghet i fare. Alt om hvor godt alt blir i himmelen. Alt om å holde motet oppe. Alt om hjelp i nød. Alt unntatt "Du lar meg ligge i grønne enger..". Denne mannen ligger på liggeunderlag utenfor bussterminalen.

Jeg mangler en ting. ETT viktig vers jeg ikke kommer på. Gudstjenesten nærmer seg slutten og jeg gir Kamilla Bibelen hans så hun kan streke litt hun også. Hun streker under Johannes 3,16. DET var det ja!

Vi gir fra oss Bibelen igjen. Håper han kan lese. Håper at jeg neste gang kan huske på å spørre Gud hva han kan bruke meg til å hjelpe med istedenfor å spørre meg selv hva jeg kan bruke Gud til å hjelpe med.

Så gikk de. Tilbake til bussterminalen. Tilbake til elendigheten.

Det eneste de la igjen var en nydelig oransj blomst.

Og et sterkt inntrykk.