Jeg tror jammen jeg har fått meg et nytt forbilde.
Jakob er opprinnelig fra Karmøy, men har tilbragt mesteparten av livet sitt i São Paulo med å hjelpe gatebarn.
Han har mye kontakt med Turid, som driver et prosjekt for barna fra slummen «Vila Estacão» i Mogi das Cruzes, som ligger to tog og en undergrunnsbane utenfor São Paulo sentrum.
Så det var ved at jeg besøkte min og Kamillas venninne Helena, som jobber som frivillig på prosjektet «Árvore da vida», som Turid driver, at jeg fikk muligheten til å møte Jakob og bli med ham ned til São Paulo sentrum en torsdagskveld for å hilse på gatebarna.:
«Storbyens hjerte er i ferd med å skifte ansikt fra å være turistattraksjonen «Sør Amerikas hovedstad», med sine mange millioner innbyggere, stilige butikker og flotte strender til å være en mørk, litt skitten by med et utall kriminelle og hjemløse. Noen få velkledde mennesker holder stramt om veskene sine mens de skynter seg vekk fra lyden av låser som blir låst og gittere som blir rullet ned over julepyntede butikkvinduer. Og ikke lenge etter at butikkeierene har rullet ned gitterene sine, begynner uteliggerene å rulle ut teppene og skummadrassbitene sine. En dame i 60årene danser ivrig bak en hatt med noen mynter i. Selv om utstillingsvinduene nå er stengt føles det fremdeles som om jeg går å kikker på noe som ikke er virkelighet. Ikke min virkelighet ihvertfall. To ungdommer kommer bort til oss. Den ene, som halter, kjenner Jakob og en god klem følger. Den andre, med litt for stor bukse og en lue trekt godt ned over ørene og det korte håret, er en jente som er like gammel som meg. Den haltende forklarer at han har blitt påkjørt av toget, men portugisisken min strekker ikke til å svare på alle spørsmålene som strømmer på inni hodet mitt. De to tar følge med oss i det vi beveger oss mot en stor katedral med en liten park rundt. På alle benkene ligger det hjemløse. Noen er gamle, andre er nok såvidt myndige. I det vi går over en rist på bakken sier Jakob at her pleide han å sove. Jeg ser nok forvirret ut for han forklarer fort at det blåser varm luft ut fra undergrunnsbanen gjennom rista, og at det derfor er det beste stedet å sove i området.
Ikke før en stund etterpå får jeg forklaringen på det som egentlig forvirret meg. Jakob dro til São Paulo som 19åring og jobbet en stund som frivillig på et senter som gav mat og ly til gatebarn. Etter en stund mistet senteret sine bestyrere og Jakob ble igjen alene. Ettersom han etterhvert kjente flere og flere av alle de som bodde på gata i området, la han seg en dag ut på gata med dem. "Det ble bare vanskeligere og vanskeligere å reise ifra dem", sier han. "Jeg var 20 år og tenkte at kan de - kan jeg." Jakob fra Karmøy hadde bodd 3 måneder på gata i São Paulo. "Men.. Men..", klarer jeg å få stammet frem og Jakob skjønner fort hva jeg tenker på. "Foreldrene mine holdt jo på å gå av hektene så klart", sier han og smiler mens han rister svakt på hodet. "De kunne ikke skjønne hva jeg drev på med, og jeg visste vel egentlig ikke det jeg heller." Jeg tenker at det hadde ikke noe å si hva han tenkte der og da. Han har en livserfaring som gjør han i stand til å gjøre så mye, hjelpe så mange. Jakob fra lille Karmøy i lille Norge er godtatt og kjent blandt de hjemløse i sentrum av en av verdens største byer. Han kunne kanskje ikke hjelpe noen der han lå, men det han lærte vet jeg har hjulpet mange i ettertid. Selv er han ydmyk. "Jeg kommer jo aldri til å få vite hvordan det føles", sier han. "Jeg visste jo hele tida at det jeg eide av verdi lå i et oppbevaringsskap, og at foreldrene mine bare var en telefonsamtale unna. Jeg kunne reise meg å gå når som helst, og det er jo det å ikke ha noe sted å gå til som er noe av det verste med å være hjemløs."
Den haltende gutten vil ha mat. Han og jenta får en hver av nistene vi hadde smørt på forhånd, og ikke lenge etterpå er vi omringet av mennesker om vil ha en matbit. De trygler og ber og tar ikke et nei for et nei, helt til vi forklarer at maten er til de minste barna. Det kan de godta. Vi går videre.
Den haltende gutten går ved siden av meg og prater. Vi går forbi et utested hvor pyntede mennesker skåler og ler og ikke enser noen av dem som har lagt seg til å sove langs muren på andre siden av gata. Den kjente skandinaviske julefortellingen om "Piken med svovelstikkene" blir med ett skjærende virkelig foran meg. Hun sitter på utsiden og fryser og kikker inn på et herlig julemåltid. Jeg skyver vekk tanker om at det snart er jul og konsentrerer meg om å forstå det gutten ved siden av meg forteller meg om tatoveringen han fikk når han var åtte.
Vi kommer frem til en bro. Under broen er det en slags stor åpen plass og på noen trapper ved siden av sitter en gjeng med barn. De flokker seg rundt oss i det vi kommer med posene våre med nistepakke og melk og vann. På kort tid er det dobbelt så mange barn der og de 40 nistene er snart borte. Alle er veldig nysgjerrige på meg og jeg prøver så godt jeg kan å svare på alle spørsmålene på portugisisk. De eldste flirer litt av at jeg snakker så rart og de yngste stirrer med store øyne. Alle har gjennomsiktige små plastposer stikkende ut av kragene på t-skjortene. Med gjevne mellom dekker de munn og nese med poseåpningen og innhalerer store doser av den sterke limlukta. Øynene er rødkantede og mange av blikkene er slørete og fjerne.
En av dem er en jente med stor kulemage. Hun setter seg ned ved siden av meg. "Skal du ha baby?" spør jeg. "To", svarer jenta og blåser langsomt sigarettrøyk ut i lufta foran seg. "Du burde ikke røyke", sier jeg forsiktig. "Og ihvertfall ikke sniffe lim...". "Ungene mine kommer til og bli født snart, og jeg har ingen klær og ta på dem", sier jenta, "DERFOR sniffer jeg". "Hvor gammel er du?", spør jeg. Hun er seksten.
En annen jente kommer bort. Hun er litt eldre. Hun er tjue. Hun henger seg rundt halsen min og ber meg om jeg ikke kan ta henne med meg til Norge. "Hva med foreldrene dine da?", spør jeg. "Mamma bryr seg ikke", forsikrer hun meg, "det er derfor jeg er her. Jeg ville ikke være til bry for henne mer. Og nå trenger jeg ny jobb",a sier hun. Da jeg spør hva som er jobben hennes nå viser hun meg et hull i bakken et lite stykke unna der alle sitter. I hullet ligger en haug med gjennomsiktige, små plastposer med lim i. Hun dealer lim. Forsikrer meg om at det ikke kommer til å vare lenge. Hun skal nemlig få seg en ordentlig jobb. Må bare spare opp penger til pensler og maling og lerreter først, så skal hun begynne og male. Jeg tilbyr å komme tilbake å ta henne med for å kjøpe det hun trenger - på en betingelse: Hun må slutte å selge lim til det minste ungene. "Det kan jeg ikke", sier hun, "det er ikke mitt lim, og pengene jeg får for det går ikke til meg. Jeg jobber bare for en annen, og kan ikke bestemme hvem jeg skal selge til. Jeg må bare få solgt det."
Senere på kvelden så jeg sjefen hennes. En skinnmager, 30-40 år gammel kvinnekropp med en stram lyserosa hettejakke på. Hetta har hvit pusepels langs kanten og er trukket helt opp slik at den kaster skygge over ansiktet hennes. Ut av trusa trekker hun en liten pose med hvitt pulver. Veksler det ut for penger. Selv med de minste barna.
En av dem er lille João. De andre barna forteller meg at han heter det. Selv klarer han ikke en gang å snakke. Kokainen raser øyensynlig i blodårene hans i det jeg spør. Han åpner bare munnen til en liten sprekk og en ekkel, hes lyd kommer ut. Den høres nesten metallisk ut. Jeg kjenner jeg får gåsehud. Prøver å spørre hvor gammel han er. Denne gangen registrerer han ikke spørsmålet en gang. Blikket er fjernt, pupillene helt ekle. De andre opplyser om at han er åtte år gammel. Den spinkle barnekroppen rister der han står i bare t-skjorta. Jeg strekker ut hånda for å klappe han på ryggen og snart har han klatra opp i fanget mitt. Jeg varmer han så godt jeg kan, mens han sitter og vugger frem og tilbake.
Jeg skvetter til når plutselig alle guttene spretter opp og løper mot andre sida av broa. Der, på andre sida, skimter jeg en mann i dress som slenger en knyttneve mot en liten gutt, mens han med den andre tviholder på stresskofferten sin. Snart vifter han med begge armene og sparker med beina mot ti-tolv smågutter som slår og sparker de også.
Lille João våknet også litt til av hendelsen og jeg spør ham hvor foreldrene hans er. Han stirrer på meg. Jeg spør hvor han bor. Han sier navnet på en park. Så sovner han.
De eldste ungdommene sitter i en klynge og klapper og synger. Jeg setter meg bort til dem. En jente med bar mage og et knøttlite miniskjørt danser til rytmen av klappingen. Jeg har ikke lært mange stygge ord på portugisisk, men har fått med meg nok av dem til at jeg registrere at teksten på sangen de synger er grusomt grov. Hele gjengen synger med, noen mer tydelig rusa enn andre. Jenta som danser kan umulig være eldre enn 12-13 år. Kvalmen stiger i meg i det dansingen blir mer og mer erotisk. Bevegelsene til den avkledde barnekroppen demonstrerer tydelig hva sangen handler om. Det hele blir så groteskt for meg, og det går plutselig opp for meg at jeg har ropt høyt "Stopp, folkens, vent litt!" på veldig gebrokken portugisisk. Gjengen ser spent på meg og jeg sier "Er det ikke noen som kan en lovsang?". I det som føles som en evighet er det stille, til plutselig en av de eldste guttene begynner å synge:
"Entra na minha casa, (Kom inn i mitt hjem)
Entra na minha vida, (Kom inn i mitt liv)
Mexe com minha estrutura, (Berør min struktur)
Sara todas as feridas, (Leg alle sårene)
Me ensina ter santidade, (Lær meg å ha hellighet)
Quero amar somente a Te, (Jeg ønsker å elske bare Deg)
Porque o Senhor é o meu bem maior, (Fordi Herren er mitt aller største)
Faz um milagre em mim! (Gjør et under i meg)."
I det han har sunget de første ordene henger alle de andre også seg på.
Jeg ser at de andre norske er klare til å gå.
Det er seint, og mange av barna har allerede lagt seg til å sove ved siden av hverandre. På rad og rekke ligger noen på pappesker, og noen på skummadrassbiter, noen med et skittent teppe over seg, andre har ingenting. Jeg tenker at i kveld får de ihvertfall en fin nattasang.
Fin, men ironisk. Første strofen betyr "kom inn i mitt hjem". Disse barna har ikke noe hjem.
Urettferdigheten kom tett innpå meg den kvelden. Eller var det meg som for første gang kom tett innpå den. Helt inn dit den legger seg til å sove hver kveld. På en pappeske, med en plastpose med lim i under t-skjorta.
Jeg tenker på min egen nattasang når jeg var barn:
"Jeg folder mine hender små
i takk og bønn til Deg.
La alle barn i verden få det like godt som jeg.
Vern alle med din sterke hånd
mot fattigdom og død,
og hjelp små barn i alle land,
så ingen lider nød.
La ingen krig og sult og sott
få gjøre oss fortred.
La alle leve trygt og godt,
i frihet og i fred. Amen"